BarsELbakST oG BabyShoWER

Dagene vandrer bare av sted. Jeg hviler 80% av dagene, og spiser resten. Mamma har vært på besøk og bakt barselbakst til å fylle opp fryseren med. Hun hjalp oss med å sortere babytøy, samt ble vi hekta på kortspill. Jeg og Olav spiller nå tomanns- amerikaner hver dag med Motown i bakgrunnen og stearinlys på bordet.

Modern har ikke noe problem med å få ting til å heve hvertfall.

Mulig det blir litt mindre til besøkende enn antatt…

Olav disket opp med flere deilige middager for å imponere svigermor. Ser dere serviset? Det fikk min oldefar i bryllupsgave av selveste Fred Olsen, og nå står det hjemme hos meg til bruks for staselig besøk. Min oldefar var Fred Olsens faste gartner i Hvitsten, og jeg kan skrive under på at grønne fingre ikke går i arv.

Jeg prøver å få i meg så mye grønt som mulig om dagen for å fylle opp jernlageret, da kamuflerer jeg blant annet brokkoli og spinat i festlige smoothies

Og ingenting er som å fråtse i deilige bær på sommeren, både til frokost og til kvelds (den kaka der er bare tilfeldigvis i samme boksen som deilige bær….)

Jeg har også fått cravings på vafler! Jeg har lyst på vafler hele dagen, og min kjære har flere ganger mekket sammen en vaffelrøre av det litt sunnere slaget (som i følge han er med mindre sukker og med sesamfrø som substitutt)

På fredag dro vi en tur til gamlebyen i Fredrikstad for litt stimuli. Vi tittet litt i butikker, gikk rundt med Otto og kjøpte oss en digg smoothie på Bare grønt.

Gamlebyen har mange fine butikker med krimskrams og retro tilbehør. Er en fryd bare å shoppe med øynene.

I går ble jeg bokstavelig talt tatt på senga med en super overraskelse. Når jeg lå der i drømmeland med bar rompe, spratt 3 av mine fineste jentevenninner inn soveromsdøra og ropte «babyshower!!!». De hadde kjørt langt for å gi meg en fin opplevelse, og jeg ble så sjokkert at jeg skreik og gjemte meg under dyna. Jeg tittet på dem med skrekk, for det virket som en drøm der de sto med gaver, kake og en psykedelisk bleie-ugle.

Vi koste oss med mat og prat i timesvis. Sola skinte, og hjertet strålte. Det er noe med å flytte et stykke unna fra alle venner og bekjente. Jeg har bodd over et år i en annen by nå, og ser ikke så mye til vennekretsen som jeg gjorde før. Det er et tiltak å komme seg til hverandre for alle parter, og det er både kjipt og forståelig på samme tid. Så når folk tar seg tid til å glede en høygravid hormonbombe en sommerlørdag, jo da blir jeg både rørt og ekstremt takknemlig.

Otto syntes også det var ekstremt stas med besøk.

Jeg er heldig. Heldig som har så flotte mennesker i livet som bryr seg om meg.

Gravidappen min sier at det i dag er 22 dager igjen til termin. I mitt hode er det fjorten dager pluss en uke. Hjelpes.

Ha en fin dag <3

Follow my blog with Bloglovin

NaKEn i FjæRa

Jeg har kanskje verdens styggeste tatovering på magen, samt cellulitter og skavanker i form og fasong som de fleste andre. Det ble sterkt vurdert om jeg skulle ta for meg photoshop og redigere meg selv til det bedre, men så tenkte jeg at «Nei, fuck it! Kropp er kropp».

Vær nå glad i den kroppen du har. Man kan håpe at man så annerledes ut, men det blir ganske vanskelig å flykte fra sitt eget skinn. Jeg er frisk og funksjonell, og dessuten bærer jeg en liten statsminister inni meg. Faen ta dårlig selvbilde, for en får værra som en er når`n itte vart som en sku.

Bildene er tatt på Andøya av min kjære.

Peace and love <3

Follow my blog with Bloglovin

FrysT RosEnKåL oG BiLDeDrYss

De siste dagene har jeg ligget horisontalt med fryst rosenkål på ryggen, samt vært på akutte timer hos kiropraktoren. Det gikk til et punkt der jeg vurderte å kjøpe illegal heroin for å dempe ryggsmerter, så Olav ringte vår reddende engel av en kiroknektor. Hun knaste og trykket på ryggen min til den store gullmedaljen. Håpet er å bli relativt normal igjen dersom jeg fortsetter med rosenkål og Orange is the new black-maraton noen dager til.

Jeg elsker den lille nissen jeg har i magen, men etter alle problemer jeg har fått skal han rett i skammekroken når han kommer ut.

Da det har vært en stund siden siste oppdatering, legger jeg ut et bildedryss fra uken som har gått.

Tidenes jævligste Ikea tur er overstått. Dere kan jo se hva Olav mente jeg burde kjøpe meg….

Kommode til lillegutt, og en kjempestor vase vi ikke har brukt for står nå klart i heimen.

Vi har hatt besøk av min gode venninne Linda i flere dager. Vi var ute og koste oss med feit mat, og de kjøpte seg planke med spennende ølsorter til å smake på.

Linda er selverklært gartner, og har generelt mark i rompa der det kommer til å rydde og fikse hos andre. Etter litt for mange år i hjemmesykepleien har hun blitt miljøskadd, og klarer nå ikke å bare være på besøk uten å rydde, sortere, vaske eller organisere. Det passet fint for meg som ikke kan røre på meg, og nå er hagen vår blitt så fin etter luking og planting av nye blomster. Jeg fikk sol på kroppen mens jeg observerte de andre stå på som to stykk Blomster-Finn.

Vi har vært ved sjøen i sommerværet, og Otto fikk prøve saltvann for første gang. Han er veldig skeptisk til alt som har med vann å gjøre, så vi bar ham ut for å overtale ham om at dette var gøy. Dette med å svømme er tydeligvis innebygd i kroppen hos hunder, for han plasket seg ganske kjapt tilbake til land med labbene sine. Egentlig tror jeg han syns det var litt stas, for han hoppet og sprellet som aldri før i strandkanten etterpå.

Olav klumsetroll måtte selvfølgelig slå seg. Det går ikke en uke uten at han faller gjennom et tak, kutter seg i fingeren, tryner på asfalten, eller skjærer seg på en kniv.

Etter langvarig prokrastinering har jeg endelig lagt opp gardinene mine. De er syregule og har ligget på vent i mange uker. Nå er de faktisk i riktig høyde, og henger i stua vår.

Stua i seg selv begynner å bli komplett. Alt er endelig på plass, og jeg har kunnet finpusse interiøret slik jeg vil ha det. Den gule stolen der fikk jeg i overraskelse av min kjære når vi var på Ikea. Har hatt veldig lyst på en sånn, og til min store lykke ville Olav gi meg en fødegave (vet ikke om dette er normalt, men jeg tok gledelig imot!) Han er virkelig verdens beste kjæreste.

Vi har skrudd opp krybben. Den står nå klar til babyen, men blir foreløpig brukt til kaffebord.

I helgen hadde vi huset fullt av overnattingsgjester. Det var festival i byen, og for første gang mikset vi mine og dine venner som sov over hos oss etter konsertene. Det gikk kjempefint, og det var utrolig koselig å ha kjekke folk på besøk i heimen vår. Jeg lagde sellerirotsalat til grillingen, da potetsalat ikke går hånd i hånd med gode venner på lavkarbo.

Mens de andre var ute, satt jeg hjemme og spiste smågodt og så på kvalitetsfilmen: 3 headed shark attack. En film som virkelig styrker intellektet og opprettholder en psykologisk kompleksitet både i spenning og visuell utforming.

Otto og hans lidenskap. Å sove mest mulig.

Vi har også vært på svangerskapskontroll. Olav fant seg litt tidsfordriv på legekontoret, og syns det var stas å leke med en plastikk hai.

Alt så bra ut i forhold til graviditeten, og barnet har nå snudd seg med hodet ned i bekkenet. Han er klar for tidenes reise til en annen verden. Det er jo ikke bare mor som gjennomgår en ekstrem påkjenning under fødselen. Tenk på hva barnet må i gjennom!

Uansett så nærmer det seg mer og mer for hver dag. Det er fortsatt helt uvirkelig, men jeg gleder meg stort og inderlig <3

Vi snakkes <3

Follow my blog with Bloglovin

SokKeTroll og HockEysvEiS

Bortskjett fra ekstreme hormonsvingninger har helgen gått sin gang. Fredag var listverk på soverommet ferdig, og jeg kunne endelig legge på rent sengetøy og henge opp bilder igjen. Jeg er kjempefornøyd med gulvet, og nå har vi likt i hele huset.

Jeg samler på gamle fotografier av folk jeg ikke kjenner, og de bor på soveromsveggen vår. Bildene har jeg samlet gjennom mange år, og jeg er alltid på jakt etter unike portretter av ukjente mennesker på loppiser eller bruktmarkeder. Jeg samler også på bilder av gråtende barn. De er så groteske og uten sammenheng at det er en fryd.

Mange av de på bildene får navn og livshistorier bygget på ren fantasi og innlevelse.

Her er Bartesam for eksempel:

Bartesam var nok en snill fyr, men jeg tror han sleit med å spise suppe.

For ikke å glemme Reidun. Dama med tidenes brudebukett:

Jeg tror buketten ble til under tidspress. Fordi hun fikk dårlig tid før vielsen rakk hun bare å røske opp no buskas utenfor kirken, og dra det med seg ned kirkegulvet. På smilet å dømme ser det ut til at det ble no på ho Reidun tross alt.

Det ble mye større plass på soverommet enn før, og grunnen er nok det lyse gulvet, samt at jeg har tvunget Olav til å selge de store, svarte nattbordene sine.

Nattbordene, som han forøvrig har brukt til å gjemme enslige sokker i!

Etter diskusjon om sokketroll i vaskemaskinen, pluss en episode der jeg sorterte FEM bæreposer med enslige sokker når jeg flyttet inn, så trodde jeg at vi hadde en avtale om at de slitne sokkene som mister sin partner i løpet av en vask eller to, skal få gå av med døden.

Helt til jeg nå oppdager at Olav i skjul har fylt opp sitt nattbord med slike sokker. Det tøyt ut fra skapet, og det er et under at det ikke har sprengt! Et større under er jo hvor lang tid det har gått uten at han i det hele tatt har forsøkt å parre sammen sokkene som lå der.

Og jeg som hadde vært kul å lage en hemmelig sokkepose til dem, som jeg skulle overraske ham med.

På lørdag tok vi en liten besøksrunde til hver av foreldrene mine. Jeg bladde igjennom gamle album hos mamma, og fant litt snacks fra fortiden. Det er godt mulig drivhuseffekten startet med rot i min familie rundt åttitallet, for i følge sveisen til modern og tante gikk det hardt for seg med hårspray.

Det ser kanskje ut som om mamma jobber som grensevakt i Russland, men hun er faktisk veldig snill og ålreit. I helgen hadde hun kjøpt gave til meg, og det var en ny mummikopp!

For sammen med ukjente folk og gråtende barn, samler jeg på mummikopper. Jeg har nå 17 stykker i eie, og de brukes flittig hver dag. Samlingen var veldig glade for å få en ny venn:)

Helgen har også blitt brukt på å plukke ut babyklær hos svigerinnen min. Hun har tre små barn, og på grunn av henne slipper vi å bruke masse penger på barnevogn, barneklær, bilseter og babystæsj. Vi kunne plukke og mikse som vi ville i en haug med organiserte esker og poser fulle av leker og klær.

Jeg er veldig glad i gjenbruk, og synes det er flott å la ting gå i arv eller videre til andre. Da sparer man masse penger som kan brukes til noe annet gøy! I tillegg er man kanskje med på å opprettholde en viss standard der det kommer til jordens overflod og masseproduksjon.

Det som også er gøy, er at Otto kan være prøvekanin før lillegutten kommer.

Han synes det er kjempestas å kle seg ut i menneskeklær, og elsker hvert minutt av det.

I dag har jeg også spart verden for litt nyproduksjon.

Jeg la ut den forrige iphonen min til salgs på en brukt og-bytteside på facebook for en måned tilbake. Det har ikke vært noen interesserte, før jeg i dag fikk en meldig inn om den var solgt. Meldingen kom fra ei ung jente som jeg kunne se på facebook at tar ambulansefag på videregående. Som helsepersonell fikk jeg jo et hjerte for hennes valg av utdannelse, og skrev at hun kunne kjøpe telefonen min for 700 kroner. Tenkte å være snill siden hun også er ung, og sikkert blakk.

Vi møttes i byen en halvtime senere, og vi byttet telefon med penger. Jeg ba henne sjekke at alt var i orden med mobilen før hun dro, og hun fortalte at hun kjøpte den i overraskelse til lillesøsteren sin. Det var jo en hyggelig manøver:)

To timer senere gikk jeg tilfeldigvis inn på finn.no for å titte litt, både på nattbordene til Olav og andre ymse ting. Og gjett hva jeg fant!

Jo, den gamle telefonen min lå da plutselig til salgs, til over det dobbelte av prisen hun betalte for den.

Da ble jeg imponert av dagens flittige ungdom. Jenta har til og med åpningstider!

Så folkens, ikke undervurder hverken din kjære eller søte småjenter. For plutselig dukker det opp et skap fullt av slitte sokker, eller ting du eide og solgte under en lav sko.

Vi snakkes <3

Follow my blog with Bloglovin

Å føDE eN ALiEN

Det er mange som syns det er magisk og vakkert når barnet i magen gir fra seg spark, eller lar den vordende mammaen sin få kjenne at det er noen der inne.

For min del har det vært litt mer creepy.

Jeg mener ikke at jeg ikke synes det er flott å bære frem et levende menneske, men jeg syns det er litt science fiction når jeg kjenner at det vrir og vender seg inni kroppen min, og at det konstant settes målskudd mot solar pleksus eller blæra. Det er som å ha en alien inni der. En alien på speed.

Jeg har en ganske vitenskapelig tilnærming til min tilstand, og definerer ikke min graviditet som en spirituelt omkranset gave fra Gud, eller som et antroposifisk frø som spirer og gror mot sin forutsatte skjebne. Graviditeten er et resultat av en fysiologisk prosess som klaffet på riktig sted til riktig tid under veldig mange tilfeldige forutsetninger. Jeg kunne sagt at det er en mening med alt som skjer, men i bunn og grunn så hadde vi sex under eggløsning.

Derimot føler jeg meg utrolig heldig som har fått denne muligheten, og at det har gått så bra som det har hittil. Det er mange som drømmer om å få barn og som jobber iherdig for å få det til, men som dessverre ikke får det til å skje. Og de tenker jeg ekstra på når jeg ser på kroppen min og klager på at jeg kommer til å se ut som en oppblåst og inntørka rosin når lillegutten er ute av hiet sitt.

Her om dagen glemte jeg forresten et sekund at jeg var gravid når jeg sto opp. Helt til jeg så ned. Vanligvis ser jeg jo tærne mine og hva som skjer foran meg, men nå er det mer mellom bakkar og berg.

Det er kanskje feil av meg å ikke elske å være gravid. Er det som å banne i kirken? Men for å nevne noe så har jeg ikke kunnet gå normalt på mange uker fordi det gjør så vondt, jeg klarer ikke å sitte eller ligge behagelig, strekkmerkene begynner å komme frem, jeg promper ukontrollert på de mest upassende offentlige steder, jeg får ikke på meg klær, og jeg får hjertebank og pustebesvær sånn helt ute av det blå. I tillegg har lillegutt lagt sin elsk på høyre ribbein, og tilbringer mesteparten av døgnet med en kroppsdel tett knyttet til den.

For ikke å snakke om angsten. Angsten for at noe skal være galt, for at jeg spiser feil, for at jeg gjør noe som påvirker barnet negativt.

Heldigvis er jeg ikke redd for å føde. Jeg vet at det kommer til å gjøre noe så inni helvetes vondt som jeg aldri har hatt vondt før, og jeg er forberedt på at det kan skje mye uforutsigbart.

Smerte er i seg selv bare en følelse, og jeg er veldig spent på om jeg klarer å gå inn i den følelsen og akseptere den istedet for å få panikk. Det har blitt født barn i over 100 000 år i alle verdens kriker og kroker, og alle mulige slags hunkjønn har fått til dette under de verste forutsetninger. Herregud, barn føder jo barn der ute, til og med kvinner med funksjonshemninger eller kroniske sykdommer føder barn. Folk føder barn i ghettoer, under trær, alene, i krigssoner, i møkk, og egentlig overalt. Forskning viser vel at det fødes over 250 mennesker i verden gjennomsnittlig hvert minutt!

Så, av respekt for alle kvinner der ute som har stått i det under grusomme omstendigheter, så skal jeg jaggu presse ut den lille verdensborgeren uten å klage. Urkvinnen Ina er klar for utfordringen. Bring it on!

Follow my blog with Bloglovin

VoksEnPoEng oG FeriEkåTe NordMenn

I forgårs gikk vi på en smell kan du si

Jeg våknet først veldig tidlig. Tror jeg sto opp fra senga i fem tiden, og da så jeg slik ut:

Er nok kroppen som forbereder seg på nattevåk og tidlige morgener. Men det hadde jo vært godt å få sove så lenge som mulig nå som jeg enda har sjansen.

Jeg satte meg til å lage et blogginnlegg som fikk meg selv til å grine. Og når Olav våknet laget jeg kaffe til ham og ba ham lese det. Da grein jeg enda mer over at han leste det jeg syns var følsomt. Det blir ikke mer rørende enn man gjør det til sjøl, sa kjerringa…

Typen har byttet ut «nå må du roe deg ned» med «nå må du hormonere deg ned», og det med god grunn.

Så ringte telefonen, og det var verdens triveligste bilselger som kunne fortelle at nå var bilen vår klar til henting!

Vi dro av oss joggeoutfiten og kjørte vår siste tur med Rio`n. KIA Rio har gjort sitt, og ingenting negativt å si om den. Men nå er det fler som etterhvert skal inn i kjøretøyet, i tillegg til en barnevogn. Vi liker KIA såpass godt at nå er det Cee`d som står for tur. En stasjonsvogn full av voksenpoeng.

Vi bestilte den i svart, sånn at jeg kunne føle meg litt mafia. Olav hadde allerede prutet selgeren flau (dere vet, skamvettet) og det var bare å levere inn den gamle og plukke opp det nye gliset.

Når vi dro kortet på 143.000 var det som om tiden sto stille (det skal sies at dette ikke var prisen, men det vi betalte der og da). Jeg småfantaserte om å kunne gjøre sånn hvorsomhelst og nårsomhelst, og særlig kanskje i klesbutikker eller ved ferieturer. Men saken er nok den at dette må det slites og jobbes for i mange år fremover.

Uansett var det gøy sånn for en gangs skyld.

Forresten anbefaler jeg å ta en tur innom Bertel O. Steen avdeling Sarpsborg dersom du skal ha deg en ny bil. Ta kontakt med Ole-Christian for en hyggelig prat på 94 78 98 28. Jeg garanterer at praten blir hyggelig og at han har gode evner til salg, men samtidig evne til samvittighet.

Vi belønnet oss selv med en jomfrutur i bilen til Svenskegrensa. Vi hadde tenkt til å tusle litt rundt på senteret i Nordby, men da vi så innvasjonen av feriekåte nordmenn som saumfarte bygget som en maurtue ble vi helt utslitt. Så vi tok oss en burger og kjørte hjem igjen i den fine nye bilen.

Jeg hadde gitt kjærligheten litt opp der jeg for halvannet år siden satt i en leid kjellerleilighet i Oslo, med en nyklekket bacheloroppgave i hånda. Men det viser seg jo nå at klaffer det, så klaffer det skikkelig.

I dag sitter jeg her med en fantastisk samboer, pensjonsparing, eierskap i hus, hund og baby i magen.

Nå er stasjonsvogna på plass, og A4 livet banker på døra. Kjenner jeg meg selv rett blir det nok ikke noe strømlinjeformet liv vi får utover. Det blir mer et liv fylt av opp- og nedturer som til slutt vil egne seg som en psykedelisk eventyrbok for herda barneører. Det er viktig å ha mye fargerik og selvlært kunnskap å fortelle barnebarna den dagen de kommer.

Vi snakkes <3

Follow my blog with Bloglovin

HvEm eR dU Lille VeSEN?

I november 2014, fikk jeg en romantisk julegave av Olav. Han er veldig romantisk, og overgår seg selv hele tiden med overraskelser og hemmeligheter.

Jeg fikk et brev der det sto at vi skulle på reise, men det var ingen informasjon om hvor vi skulle eller når. Det var bare skrevet at vi skulle til et annet land på lang-weekend, og vi skulle kose oss på julemarked.

Et par uker før jul sto jeg på flyplassen og holdt meg for øynene gjennom passkontrollen. Da vi satt på flyet fikk jeg vite at vi var på vei til Krakow.

Jeg var så glad! Og det var starten på en tur som jeg aldri kommer til å glemme.

Det tok oss en time fra ankomst til hotellet før vi feis ut i gatene med forventninger og et åpent sinn for en ny kultur. Vi kom ikke langt borti gata før vi sto ved et skilt med bilder av tradisjonell polsk mat, og en fyr i polsk bunad vinket oss inn. Når han nevnte at vi fikk en forrett uten ekstra betaling våknet gratisgrisen i oss, og vi spratt inn døra før noen fikk blunka.

Jeg saumfarte menyen og så på alt som spennende og flott. Herlig følelse å kunne velge mellom så mye nytt og spennende. Vi bestilte noe som virket typisk polsk fra kartet, og satt og ventet glade og fornøyde. Da den betalingsfrie forretten kom på bordet startet min kjære å gafle i seg noe fra en skål som han la på et stykke brød. Skulle tro han aldri hadde fått mat der han kjørte det inn i gapet med full entusiasme, og en glede kun underernærte kan forstå. «MMmm, Det var kjempegodt! Det er potetstappe! Nam!» kom det fra mannen med munnen full.

Han hadde tømt halve skåla før jeg rakk å smøre meg en liten bit, og det tok ikke mange tygg før gåsehuden føyk ut av mitt gode skinn. Jeg spyttet ut på tallerken og roper «Det er ikke potetstappe det der da ditt kålhue! Det er fett!»

Kjæresten min satt og trykket i seg rent fett fra svin, også kalt lard på engelsk.

Og vi lo.

Vi lo som vi aldri har ledd før begge to. Tårene rant, og vi ble sett rart på av de andre gjestene. Vi syntes lard var et gøy ord, og lagde vitser om lard hele kvelden. Vi puttet ordet lard inn i sanger, og vi sneik inn lard i alle mulige hjernedøde sammenhenger.

Vi hadde det så utrolig koselig, og det er den fineste kvelden jeg kan huske at vi to har hatt sammen.

Den kvelden ble også du lagd min lille skatt.

Du ble laget over en skål med fett og en kveld med latter og glede. En lykkens dag rett og slett.

Og det er det du er. Du er lykke som vokser inni meg.

Det er nå 6 uker til termin, og 6 uker til jeg får møte deg.

Jeg gleder meg sånn, og lurer så fælt på hvem du er. Hvordan ser du ut? Hva slags personlighet har du? Er du en hyper liten krabat, eller er du av den stille og filosofiske typen? Er du frisk og fin? Vil du ha meg som mamma? Hva ønsker du av stimuli slik at du på best måte får den utviklingen du trenger? Hvem sin nese får du? Hvem sine øyne får du?

Uansett er du velkommen. Akkurat som du er.

For vi er her og venter på deg, og vi skal gjøre alt vi kan for at du skal få det du behøver i dette livet.

Og en ting er sikkert; her er det nok av kjærlighet.

Follow my blog with Bloglovin